Markedsregulering av jordbruksvarer
Lua-feil i package.lua, linje 80: module 'Module:Namespace detect/data' not found. Lua-feil i package.lua, linje 80: module 'Module:Namespace detect/data' not found. Markedsregulering av jordbruksvarer er en spesifikk del av konkurransereguleringen, og har som formål å regulere tilbud og etterspørsel av jordbruksvarer for både forbrukere og produsenter.
Markedsregulering skal først og fremst sikre bonden et marked for avsetning av produksjonen til forutsigbare priser. Det er avsetningsproblemer som følge av overskuddsproduksjon som er hovedutfordringen for markedsbalansen. Hvis det produseres for lite i landet, blir det åpnet for import. I tillegg skal markedsreguleringen sikre forbrukere og industri en jevn forsyning av matvarer til stabile priser, uavhengig av sesongvariasjoner, værforhold og geografisk plassering.
Markedsreguleringen kan sies å være en forutsetning for landbruk og matproduksjon, gjennom den forutsigbarheten den gir alle produsenter. Markedsreguleringen har ingen virkemidler som regulerer andre- og tredjehåndsmarkedene, det vil si foredling og detaljsalg. Det forutsettes at markedsregulator skal sørge for at alle industrivirksomheter skal ha tilgang til tilstrekkelig med råvarer til sin foredlingsvirksomhet.
Norge[rediger]
Utdypende artikkel: Markedsregulering av jordbruksvarer i Norge
I Norge og de fleste[hvilke?] andre industrialiserte land er markedet for jordbruksprodukter regulert. Dette skyldes at matproduksjon er biologiske prosesser med til dels lang planleggingshorisont, og det tar for eksempel nesten tre år fra en kalv blir født til den blir melkeku. I den enkelte sesong kan været påvirke produksjonsresultatet sterkt, mens forbruket er mer stabilt.
De fleste større industrialiserte land regulerer produksjonen av landbruksråvarer på ulike måter: produksjonssubsidier stimulerer produksjon, brakklegging og andre restriksjoner reduserer produksjonen. Også direkte produksjonskvoter blir brukt, for eksempel i melkesektoren i Canada, EU og Norge. Eksportstøtte (prisstøtte, kreditt) hjelper mot innenlandske overskudd, mens eksportrestriksjoner motvirker mangel og prisstigning. Forbrukersubsidier øker salget og reduserer overskudd. Ulike utjevningsordninger i form av for eksempel statlige reguleringslager balanserer markedene mellom år. Importvern gir sikkerhet for marked og priser.
I Norge er reguleringssystemet basert på et forpliktende offentlig-privat samarbeid, som er regulert gjennom Omsetningsloven.[1]
Hva reguleres?[rediger]
Av norske jordbruksprodukter er melk, kjøtt (unntatt kylling og kalkun), korn og potet markedsregulert, jfr. forskrift om markedsregulering til å fremme omsetningen av jordbruksvarer.[2]
Hvem bestemmer?[rediger]
Markedsregulering er regulert ved lov (Omsetningsloven). Et offentlig utvalg (Omsetningsrådet) er øverste ansvarlige organ, og de forvalter midlene og vedtar hvilke tiltak som kan gjennomføres. Bøndenes samvirkeorganisasjoner har løpende fullmakt til å iverksette forhåndsdefinerte tiltak når de mener markedsbalansen er truet. Landbruksdirektoratet har sekretariatsfunksjon for Omsetningsrådet.[3]
Hvem betaler?[rediger]
Det er næringen selv som bærer det økonomiske ansvaret med å sikre et balansert marked. Dette gjøres ved at alle bønder betaler en avgift (omsetningsavgiften). Samfunnskostnaden i form av dødvektstap og tap av konsumentoverskudd betales derimot av forbrukerne, gjennom høyere matvarepriser enn man ville hatt ved (uregulert) tilgang til utenlandske alternativer.
Hvordan foregår markedsreguleringen?[rediger]
Bøndenes samvirkeorganisasjoner har tatt på seg oppgaven å regulere markedet for flere sentrale jordbruksproduksjoner. Oppdraget bygger på to sentrale forpliktelser: En mottaksplikt som sikrer alle bøndene, og en leveringsplikt som sikrer foredlingsindustrien, og derigjennom butikkene og forbrukerne. Nortura er markedsregulator for kjøtt (lam, gris, storfe og egg),[4] Norske Felleskjøp er markedsregulator for korn[5] og TINE er markedsregulator for melk.[6]
Markedsreguleringen starter med utarbeidelse av prognoser for produksjon og salg. Disse oppdateres flere ganger i året. Med utgangspunkt i prognosene kan markedsregulator iverksette tiltak mot overskudd som truer avsetningen og lavere utsalgspriser.
Typiske tiltak mot overskudd er lagring til et senere tidspunkt når markedet er i underbalanse og kompensasjon til aktører for at innkjøpte råvarer brukes til mindre lønnsomme produkter enn forutsatt. I et uregulert marked ville dette balanseres ved at prisen til produsent falt eller at produsenten ikke fikk solgt en del av sin produksjon.
Markedsregulator har mottaksplikt. Dette innebærer plikt til å ta imot bondens produkter uavhengig av om det er lang vei til markedet, og uavhengig av svingninger i markedet. Mottaksplikten er avgjørende for at det skal være mulig å drive landbruk over hele landet.
Markedsregulator har også plikt til å sikre at det er tilstrekkelig med råvarer tilgjengelig i det norske markedet til enhver tid og til noenlunde lik pris.
Er tilførselen av norske varer for liten til å dekke etterspørselen, skal markedsregulator gi råd til Landbruksdirektoratet om å åpne for import. Dette kan skje ved at importen i en periode gjøres billigere (nedsatt toll) eller ved fordeling av importkvoter til nedsatt toll.
Se også[rediger]
Referanser[rediger]
Eksterne lenker[rediger]
- Markedsordninger i EUs landbrukspolitikk: http://www.europarl.europa.eu/aboutparliament/en/displayFtu.html?ftuId=FTU_4.2.3.html europarl.europa.eu]
- Markedsordninger i Canada (Supply Management System): omafra.gov.on.ca
|
This article "Markedsregulering av jordbruksvarer" is from Wikipedia. The list of its authors can be seen in its historical and/or the page Edithistory:Markedsregulering av jordbruksvarer. Articles copied from Draft Namespace on Wikipedia could be seen on the Draft Namespace of Wikipedia and not main one.
