Friseksualitet
Friseksualitet er definert som «En person som evner å fantasere og føle erotisk tiltrekning til, eller inngå i en seksuell interaksjon med individer uavhengig av ; kjønn, farge eller annen tilhørighet, og som avstår fra å bli plassert i en generell kategori som f.eks hetero-, homo- eller biseksuell. En friseksuell person kjennetegnes som et individ fri fra fordommer og aversjon med hensyn til enhver samtykkende kjærlig seksuell interaksjon.»[1]
Oversikt[rediger]
Friseksualitet refererer til et syn som ikke støtter ideen om de binære kategoriene (heteroseksualitet og homoseksualitet) som essensielle kategorier. Denne tenkningen avviser også biseksualitet som et mellomstadium, eller et utviklings-stadium som en prosess i retning av å bli heteroseksuell eller homoseksuell. Denne tenkningen støtter heller ikke ideen om biseksualitet som en tredje essensiell kategori.
Forøvrig kan det vise seg at biseksualitet muligvis er den essensielle menneskelige seksualiteten. Det finnes et betydelig antall vitenskapelige studier som gir støtte til denne hypotesen, både historiske[2], zoologiske[3][4], antroplogiske[5], etnografiske, psykologiske og sexologiske.[6] I så fall snakker en om kun en essensiell seksualitet, hvormed alle andre dominerende seksuelle preferanser bør sortere under parafiliene, som i sin tur forklares med religiøse, kulturelle, sosiale, psykososiale og psykologiske årsaker. Altså skapt (lært), og ikke medfødt.
Sexologisk forskning hevder at parafiliene er resultater av påvirkninger og erfaringer i tidlig barndom, altså lært. Noen sexologer sammenligner dette med morsmål-læring, når språket først er lært, er det nærmest umulig å avlære det (selv om en kan tilegne seg nye språk i tillegg til morsmålet).
Uansett er både heteroseksualitet og homoseksualitet konstruksjoner fra 1800-tallet, og begrepene ble først anvendt av østerrikeren Maria Kertbeny i 1863. Noen år senere (1886), adopterte vitenskapsmannen Richard von Krafft-Ebing disse begrepene og gjorde homoseksualitet om til en diagnose hvorpå heteroseksualitet ble betraktet som det friske motstykket, normen som skulle etterstrebes. Dermed var monoseksualitetene etablert.[7]
Som en følge av dette dikotomiske binære synet, ble biseksualitet etterhvert betraktet som en identitets-forstyrrelse, en utviklings-stadie-arrest. Og i og med at det hersket en utbredt enighet om at barnet var født biseksuelt, og at den seksuelle normen for voksen seksuell adferd skulle være heteroseksuell, ble det antatt at det måtte ha noe med manglende modning å gjøre. Ikke minst var psykoanalysen (Sigmund Freud) med på å utbre dette synet. Etterhvert ble dette til en allmenn «sannhet».
Kategoriene heteroseksuell og homoseksuell utviklet seg med tiden til å bli identiteter, med en rekke ulike karakteristikker og adferdsmønstre heftet til seg. Dette bidro ytterligere til å forsterke binæriteten, og kjønnsrolleidentitetene ble etterhvert også «uløselig» knyttet til seksuell adferd. I løpet av de siste drøyt hundre årene er dette blitt «sannheter» (og gyldne bur for noen), mens atter andre opplever seg som fanger i kategoriske fengsler.
Referanser[rediger]
- ↑ http://www.urbandictionary.com/
- ↑ Kimmel, Michael S (2004). The Gendered Society. New York: Oxford University Press, Inc
- ↑ http://www.kinseyinstitute.org/
- ↑ Baghemil, Bruce (1999). Biological Exuberance. London: Profile Books, Ltd
- ↑ Langfeldt, Thore (2005). Erotikk Og Fundamentalisme. Oslo: Universitetsforlaget
- ↑ Klein, Fritz (1985). Bisexualities: Theory and Research. New York: The Haworth Press, Inc
- ↑ Money, John (1988). Gay, Straight and In-between, New York: Oxford University Press, Inc
|
This article "Friseksualitet" is from Wikipedia. The list of its authors can be seen in its historical and/or the page Edithistory:Friseksualitet. Articles copied from Draft Namespace on Wikipedia could be seen on the Draft Namespace of Wikipedia and not main one.
