Høyhastighetsnavigasjon
Høyhastighetsnavigasjon er en metodikk navigatører anvender for å besørge sikker posisjonsbestemmelse av et fartøy til sjøs i høy hastighet [1], det vil si hastigheter over 20 knop [2].
Høyhastighetsnavigasjon er et relativt nytt begrep i det norske språket, og kom eksempelvis først inn som et eget emne på den norske båtførerprøven i mars 2015 [3]. Det svenske sjøforsvaret har brukt begrepet «Höghastighetsnavigation» i lang tid [4], mens det norske Sjøforsvaret har brukt benevnelsene «militær navigasjon» og «militær hurtigbåtnavigasjon» om det samme. I Sverige eksisterer høyhastighetsnavigasjon i tillegg som et eget sertifikatkrav for sivile, «Handhavande av Snabba Fartyg»[5]. Internasjonalt finner vi høyhastighetsnavigasjon under navn som «DyNav» og «Dynamic Navigation Methodology» [6]. Begrepet "hurtigbåt" er knyttet til at fartøyet som omtales enten må være over 50 bruttotonn, eller ha passasjersertifikat[7]. "Høyhastighetsnavigasjon" bør dermed brukes om å føre et fartøy frem i hastigheter over 20 knop, etter som begrepet både er utvetydig, og uavhengig av fartøyets størrelse.
Utførelse[rediger]
Å navigere i høy hastighet er i prinsippet ikke annerledes fra å navigere i lav hastighet, men økende hastighet gjør at en får mindre tid mellom hver handling en skal utføre. Mindre tid til å kontrollere navigasjonen øker kompleksitetsnivået for navigatøren, og dermed også risikoen for å gjøre feil. For å best mulig utnytte den tiden en har til rådighet består høyhastighetsnavigasjon av følgende; firefases navigasjon - en konkret oppskrift for hvordan en trygt kan gjennomføre en seilas i høy hastighet, konkrete ord og setninger til å kommunisere med på broen under seilas, samt konkrete kursnotasjoner til bruk i seilingsplanen under planleggingen av seilasen.[8] Ingen av disse teknikkene er eksklusive for navigasjon i høy hastighet, men de kommer særdeles godt til sin rett når tiden en har til rådighet blir mindre.
Navigasjon handler i stor grad om å kontrollere en plan. Summen av små og store unøyaktigheter i blant annet gyrokompass, radar og satellittbaserte system kan bli problematisk når hastigheten øker. Mindre tid til å kontrollere hver enkelt posisjonskilde skaper økt usikkerhet knyttet til systemene en navigerer etter. For å kompensere for denne usikkerheten kan seilaser planlegges for en bestemt kontrollmode; hvordan en planlegger å kontrolle seilasen. Optisk seilas legges opp slik at en følger fyrsektorene og sjømerker langs kysten, og planlegger å kontrollere posisjonen ut i fra visuell bekreftelse av disse. Radarseilas legges opp slik at en kontrollerer posisjonen ved hjelp av avstander målt med radar til faste objekter. En kan benytte seg av én av disse kontrollmodene, eller en kombinasjon av begge.
Uavhengig av valgt kontrollmode, bruker en alle tilgjengelige navigasjonsinstrumenter og hjelpemidler/barrierer som redundans, for ytterligere å styrke situasjonsbevisstheten. Bruk av stoppeklokke og logg frem mot punktet der en planlegger å gjennomføre kursendring, kan for eksempel luke bort feil ved å avsløre hvis GPS-posisjonen til fartøyet er unøyaktig[9].
Høyhastighetsnavigasjon som metodikk sikter på å øke situasjonsbevisstheten i høy hastighet ved å redusere usikkerhet og tid/rom-kompleksitet. Firefases navigasjon er utviklet for at kritisk kommunikasjon mellom navigatørene skal ta så kort tid som forsvarlig, at begrepene som brukes ikke kan misforståes, og at ord og tonefall i lys av rolle- og oppgavefordeling kommuniserer så klart og sikkert som mulig[10].
Formål[rediger]
Formålet med opplæring i høyhastighetsnavigasjon er å gjøre alle som seiler hurtiggående båter bevisst den fare det medfører å seile fort innenskjærs, og hvordan denne risikoen kan håndteres på en trygg måte [11]. Standardiserte, disjunkte fraser å kommunisere med minsker sjansen for misforståelser, reduserer tidsbruken i kommunikasjonen og kan styrke felles situasjonsforståelse gjennom lik metodikk.
Høyhastighetsnavigasjon er en laginnsats, og for å drive fullverdig høyhastighetsnavigasjon må en være minimum to personer om seilasen. Metodikken inneholder likevel flere virkemidler som en som alenenavigatør kan nyttiggjøre seg for en sikrere posisjonsbestemmelse og en tryggere seilas, eksempelvis med fritidsbåt.
Høyhastighetsnavigasjonsmetodikken til bruk i Norge videreutvikles kontinuerlig av det norske Sjøforsvarets navigasjonskompetansesenter (NAVkomp) ved Sjøkrigsskolen, gjennom deres utgivelse SNP-500.
Referanser[rediger]
- ↑ Ohrberg, Jon. og Selvaag, Simon. 2019. "Fartøy i høy hastighet - en potensiell pytonkrise for det norske samfunnet". MSc, NTNU
- ↑ Hareide, Odd S. 2019. “The use of Eye Tracking Technology in Maritime High- Speed Craft Navigation”. PhD, NTNU
- ↑ https://www.sdir.no/aktuelt/nyhetsarkiv/nytt-pensum-til-batforerproven/
- ↑ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. oktober 2020. Besøkt 19. november 2019. Parameteren
|url-status=støttes ikke av malen. (hjelp) - ↑ Johansson, Kjell. 2010. Handhavande av snabba fartyg. 1. utgave. Stockholm: Jure Förlag.
- ↑ Forsman, F. 2015. “Navigation Methodology and Teamwork in High Tempo Operations”. PhD, Chalmers University.
- ↑ https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2011-12-22-1523/KAPITTEL_7#KAPITTEL_7
- ↑ Ohrberg og Selvaag 2019, s.27
- ↑ Brandal, S. 2016. «Militær navigasjon - «Gryteklare navigatører ut fra Sjøkrigsskolen»» Necesse, 1(1). Hentet 04/2019.https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2391665
- ↑ Forsman 2015
- ↑ Bolstad, M. 2016. «Militært hurtigbåtkurs inkludert BRM og ERM» Necesse, 1(1). Hentet 04/2019. https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2391665
This article "Høyhastighetsnavigasjon" is from Wikipedia. The list of its authors can be seen in its historical and/or the page Edithistory:Høyhastighetsnavigasjon. Articles copied from Draft Namespace on Wikipedia could be seen on the Draft Namespace of Wikipedia and not main one.
