Rusmiddelavhengighet
Rusmiddelavhengighet er rusmiddelbruk som gjentas gang på gang på tross av negative erfaringer og sanksjoner. Den rusmiddelavhengige handler gjentatte ganger i strid med sitt eget beste når alt tas i betraktning, er klar over dette og har et ønske om å slutte eller redusere, men får det ikke til. Det er flere endringer i nervesystemet som anses viktige for forståelsen av både såkalt fysisk og psykisk avhengighet.
Den nevrobiologiske forståelsen av rusmiddelavhengighet legger hovedvekten på at gjentatt rusmiddelbruk avler nevrobiologiske endringer av langvarig karakter i hjernen. Disse endringene omfatter områder i hjernen som leder til valg av en atferd med opprettholdt rusmiddelbruk. Disse endringene som ligger til grunn for intensivert rusmiddelbruk, vil svekkes og kunne forsvinne, dersom rusmiddelbruken avsluttes og ikke gjenopptas over et lengre tidsrom.
Rusmiddelavhengighet er preget av handlingsmønster som det ofte er vanskelig å gi noen rasjonell forklaring på. Dette handlingsmønsteret anses å være knyttet til nevrobiologiske endringer i hjernen. Det sentrale i nevrobiologiske forklaringsmodeller av rusmiddelavhengighet er at hjernen endres slik at det blir lettere å velge ny bruk, framfor å velge bort rusmiddelbruk. Disse endringene i hjernen kan skje lettere hos noen på grunn av arvelig disposisjon, hendelser tidligere i livet, samt psykososiale levekår, men vil antagelig kunne inntreffe hos alle så sant rusmidler brukes hyppig og på en måte som gir betydelig rusvirkning når de brukes.
Hvordan hjernen regulerer atferden vår[rediger]
Det er fortsatt mye vi ikke vet om hvordan hjernen påvirker handlingene våre. Sentralt for forståelsen er samspillet mellom nerveceller (hjerneceller) i hjernebarken og grupper av nerveceller som finnes lokalisert i områder under hjernebarken, spesielt i hjernens basalganglier.
Basalgangliene mottar nerveforbindelser fra en rekke forskjellige områder i hjernebarken. Nervecellene i basalgangliene sender signaler videre til andre nerveceller i basalgangliene og tilbake til hjernebarken, og kan gjennom dette styre muskelaktivitet og atferden vår. Den fornuftsmessige reguleringen av atferden vår antas derfor å bli formidlet fra nerveceller i hjernebarken til basalgangliene.
Det er også andre områder av hjernen som gir viktige signaler til basalgangliene av betydning for valg av atferd som er mer uavhengig av hjernebarkens rasjonelle styring. Dette er grupper av nerveceller (kjerner) som er lokalisert i den bakre delen av hjernen (i det ventrale tegmentale området (VTA) og substantia nigra, pars compacta (SnPc)). Disse nevronene bruker dopamin som signalstoff og kalles derfor dopaminerge. De aktiveres av signaler fra omverden; om mulige goder, om andre forhold som er viktige for oss og om farer. På denne måten kan de bidra til valg av atferd basert på viktig informasjon om vekslende forhold rundt oss uavhengig av rasjonelle tankeprosesser. Visse hjerneområder som inngår i den dopaminerge reguleringen av atferd er blitt kalt «hjernens belønningssenter» eller motivasjonssenter.
Rusmidlers kortvarige påvirkning av atferd[rediger]
Alle rusmidler som er til stede i hjernen vil i større eller mindre grad øke aktiviteten i de dopaminerge nervecellene ved direkte påvirkning. Med direkte påvirkning menes at stimuleringen av de dopaminerge nevronene inntreffer uten signaler fra omverden om goder, viktige forhold eller fare. Dette fenomenet gir rusmidlene mulighet til å påvirke våre atferdsvalg via de samme nervebanene som ellers benyttes til varsling om viktige forhold. Nervecellene i basalgangliene får på denne måten signaler gjennom nerveforbindelser som ikke er knyttet til hjernebarkens rasjonelle styring. Dette er også karakteristisk for en rekke atferdsendringer under rus.
Rusmidlers langvarige endring av atferd[rediger]
Hos noen mennesker vil rusmiddelbruken etter hvert få preg av avhengighet. Ved gjentatt rusmiddelbruk vil atferdsendringene under rus da ofte bli mindre uttalt og vil kreve større inntak for å bli tilnærmet som ved tidligere rusmiddelbruk. Dette kalles toleranseutvikling eller tilvenning til virkningene. Samtidig vil motivasjonen for å bruke rusmidler hyppigere enn før kunne øke. Det vil kunne oppstå et savn etter rusmiddelet, et sug etter å bruke det (craving), og/eller en nærmest vanemessig, på grensen til tvangsmessig bruk. Bruken vil i mange tilfelle være preget av kontrolltap med inntak av store, av og til livstruende enkeltdoser (se overdose).
Denne endringen i rusmiddelbruken kan ses på som en konsekvens av inntaket som har pågått. Det dreier seg om såkalte nevroplastiske endringer i hjernens nerveceller, det vil si langvarige endringer i nervecellenes funksjon og ofte struktur.
Det virker som gjentatt bruk av alle rusmidler har denne evnen til å fremkalle nevroplastiske endringer både i basalgangliene og i de dopaminerge nevronene de mottar forbindelse fra, samt i nerveceller som medvirker til rasjonell kontroll av atferd. I sum leder disse endringene til atferd («psykisk» avhengighet) med større fokus på rusmiddelbruk i situasjoner hvor dette ikke ville skjedd tidligere, og kanskje også når valget står mellom rus eller behandling.
Mange rusmidler vil ved gjentatt bruk medføre nevroplastiske endringer også i nerveceller i andre hjerneområder som forårsaker forskjellige ubehag når rusmiddelinntakene stanser (abstinens), og derved fører til at mange velger å fortsette rusmiddelbruken for å unngå slike plager («fysisk» avhengighet).
I tillegg kan det foreligge en rekke nevrobiologiske endringer i andre hjerneområder med skade på og tap av nerveceller, som ofte er konsekvenser av enkelte høydoseinntak. Slike skader kan også bidra til uheldige atferdsvalg.
Risiko for avhengighetsutvikling[rediger]
Hvor lett og hvor raskt gjentatt bruk av rusmidler vil lede til avhengighet, varierer mellom rusmidler og personer. Det antas at for noen kan bare ukers bruk føre til nevroplastiske endringer som øker risikoen for ytterligere bruk. Dette kan forekomme hos individer med økt genetisk risiko eller økt sårbarhet. For andre vil det ta mye lengre tid, men generelt være slik at mengden rusmiddel som brukes per gang og hyppigheten av bruken, vil øke risikoen.
Videre antar man at de nevroplastiske endringene i hjernens nerveceller som bidrar til å opprettholde en rusmiddelavhengighet, vil gå tilbake og kunne forsvinne helt, dersom rusmiddelbruken stanser. Men reverseringen av de nevroplastiske endringene kan ta lang tid.
Rusmiddelsug og rusmiddelbruk utløst av forskjellige påminnelser om tidligere bruk kan forekomme flere år etter siste rusmiddelinntak. Per 2021 kjenner vi ikke til medikamentell behandling som kan påskynde reverseringen av rusmiddelrelaterte nevroplastiske endringer.
